26. november 1465, Vanse (Vest-Agder)

Alle de menn som dette brevet ser eller hører, sender Gunnar Bjørnsson, Bjørn Bergulfsson, Erik Gautesson, Øyulf Reidarsson, Gunnar Toresson, Arnkjell Torkelsson, Olaf Torbjørnsson, Arne Nadsson, Tormod Nikolasson, Åsmund Nikolasson, Torbjørn Gunnarsson og Sigurd Jarandsson, svorne lagrettemenn, Guds og sin hilsen.
Det kunngjøres at vi var på Bergs kirkegård i Lyngdal, mandagen etter Mikaelsmessedagen, i herrens år 1465.
Til stede da dommen ble sagt var også Jens Martinsson, herr Ørjan Lafransson, sysselmann på Listers underfogd, sammen med mange andre gode menn.
På den ene siden var Torgeir Aresson, og på den andre siden Torbjørn og Kalle Salmundsson og Reidulf Tolleifsson, som var dømt av 12 lagmenn til å være lovlige ombudsmenn for barna til Jon Torkjellsson,
Gud hans sjel har, for å søke til rette, på deres vegne, lov og rett om den hendelsen som førnevnte Torgeir hadde forvoldt førnevnte Jon Torkjellsson på Petersvakeaften den dagen hvorpå han om natten etter druknet.
Nå er saken slik at fram for oss kom to lovlig stevnet forstandige vitner.
Disse heter Styrm Torgilsson og Alf Ljotulfsson, som på bok sverget, med full ed, at de var tilstede og hørte på at overnevnte Torgeir skålte til Jon med sålydende ord:
Hils deg, Jon, frekke frende, min Gud din fars sjel har!
Han var den første til å lære meg Credo og Fader vår.
Og førnevnte Jon svarte ham så:
Hva spør du meg nå, din fandens skjøgesønn og forræder.
Flekk av deg den stygge tispefitten som du har i kinnbeina!
Likeså bekjenner da førnevnte Torgeir, at som de begge kom ut i gården, så slo han til førnevnte Jon, for førsagte ord, et slag mot skulderen slik at han ble slått ned.
Et annet slag som han ga til ham, landet på økseskaftet imellom hendene.
Og dermed skiltes de ad etter hva de som var tilstede, fortalte her.
Likeså gikk der óg fram da et troverdig vitne som så het Eivind Åsmundsson og på bok sverget med full ed, at som han kom etter førnevnte Torgeir i gården for å lete etter en sekk, kom han ikke til ord eller tale med førnevnte Jon, og at han fulgte ham straks ut rundt hjørnet og til steingjerdet, og siden som han tvert over elven etter prammene.
Og førnevnte Styrm og Alf stod tilbake ved steingjerdet på lyngheiene og så at Torgeir red opp til Ormnesbrekka, hjem mot tunene.
Likeså sverget også Gunstein Aslaksson full boksed om at Torgeir kom for dørene (hos dem) på Ormneset hvor han lå, og spurte etter Tora sin, om hun var hjemme et sted, og at han svarte ham at hun var ute i stallene.
Da red han straks nordover tunet.
Likeså gikk det óg fram en troverdig kvinne som så het Ingebjørg Amundsdotter, og sverget på bok med full ed, at Torgeir kom der til Fitjar om kvelden og saktens ville ri ut til henne, Tora sin, men hun biet ham derom så lenge at han lå der om natten, og at hun kledde han av, og at han ikke stod opp om morgenen etter, før solen stod høyt oppe og hun kom ut og vekket han opp.
Og derfor, etter disse førskrevne vitnemål, kom vi innkalte (vitner) sammen og undersøkte dette etter vår beste kunnskap og så over ens utsagn, at vi tildeler ved dom, overnevnte Torgeir Aresson, kvitt og skyldsløs, om disse saker som han var anklaget ovenfor overnevnte Jon Torkjellsson, med mindre sterkere bevis kan finnes.
Men fordi at Jons barn stod igjen i umake og at forliket skulle dess fastere holdes, da skulle overnevnte Torgeir akte dem med 1 mark gull i gode penninger, og gi denne til dem i betaling på den neste Martinsmessen.
Og dermed tar de hverandre i hånden og lover alle å holde disse forlik og avgjørelser ubrytelige.
Og til sannhet setter vi våre segl for dette brev som gjort var på Vansyn tirsdagen før Andreasmessedag på det året som før sagt.


26 November 1465, Vanse (Vest-Agder)

To all the men who see or hear this letter, Gunnar Bjørnsson, Bjørn Bergulfsson, Erik Gautesson, Øyulf Reidarsson, Gunnar Toresson, Arnkjell Torkelsson, Olaf Torbjørnsson, Arne Nadsson, Tormod Nikolasson, Åsmund Nikolasson, Torbjørn Gunnarsson, and Sigurd Jarandsson, sworn royal magistrates, send God’s and their greetings.
It is made known that we were in the churchyard of Berg in Lyngdal on the Monday after Michaelmas in the year of the Lord 1465.
Also present when the verdict was announced were Jens Martinsson and Sir Ørjan Lafransson, governor of the sub-bailiwick of Lister, together with many other good men.
On one side, there was Torgeir Aresson, and on the other side Torbjørn and Kalle Salmundsson and Reidulf Tolleifsson, who were appointed by 12 jurists as legal representatives of the children of Jon Torkjellsson,
God has his soul, to seek redress on their behalf, law and justice regarding the incident which the aforementioned Torgeir had caused the aforementioned Jon Torkjellson on the eve of Saint Peter’s vigil, the day on which he drowned at night.
Now the case is such that two legally summoned sane witnesses came before us.
These are called Styrm Torgilsson and Alf Ljotulfsson, who swore on the book with a full oath that they were present and heard the aforementioned Torgeir toasting Jon with the following words:
Greetings to you, Jon, rude bloke, my God has your father’s soul!
He was the first to teach me the Credo and “Our Father”.
And the aforementioned Jon replied to him thus:
What are you asking me now, you damn son of a harlot and traitor?
Get rid of that ugly bitch pussy you have in your cheekbones!
Likewise, the aforesaid Torgeir confesses that as they both came out onto the farm, he struck the aforementioned Jon for the above-said words with a blow on the shoulder so that he was knocked down.
Another blow that he gave him landed on the axe handle between his hands.
And thence, they were separated, according to what those who were present said here.
Likewise, a trustworthy witness named Eivind Åsmunsson came forward and swore on the book under full oath that when he came into the farm after the aforementioned Torgeir to search for a sack, he did not exchange any words or speech with the aforementioned Jon and that he immediately followed him outside around the corner and to the stone fence, and then across the river after the barges.
And the aforementioned Styrm and Alf stood back by the stone fence in the moors and saw that Torgeir rode up to Ormnesbrekka on the way home towards the farmyards.
Likewise, Gunstein Aslaksson also swore a full book oath that Torgeir came to the doors (of their home) at Ormneset, where he was lying, and asked about his Tora, if she was at home somewhere, and that he answered him that she was outside in the stables.
Then he immediately rode northwards from the farmyard.
Likewise, a trustworthy woman called Ingebjørg Amundsfotter also came forward, and she swore on the book under full oath that Torgeir came there to Fitjar in the evening and after a while wanted to ride out to her, his Tora, but she begged him for so long that he lay there at night, and that she undressed him, and that he did not get up the next morning until the sun was high up, and she came out and woke him up.
And therefore, after these above-written witness testimonies, we, the summoned (witnesses), came together and investigated this to the best of our knowledge and checked each other’s statements that we declare by judgment the aforementioned Torgeir Aresson acquitted and innocent of these things that he was accused of having done against the aforementioned Jon Torkjellsson, unless stronger evidence can be found.
But because Jon’s children were left in disarray and in order for the reconciliation to be maintained even more firmly, then the aforementioned Torgeir should honour them with 1 mark of gold in good pennies and give this to them in payment at the next Mass of Saint Martin.
And so they took each other by the hand and promised everyone to keep these settlements and decisions unbreakable.
And for the truth, we put our seals on this letter, which was made on the Vansyn Tuesday before the Mass of Saint Andrew in the aforesaid year.

Fra norrønt til norsk: Tonje Waldersnes.
Fra norsk til engelsk: Alexandros Tsakos og Dimitris Kakos.