Oversettelse og metadata av Saskia Jamie Cowan.
Alle de menn som dette brev ser eller hører sender Bessi Vikingsson, Ellingr Oláfsson, Asbjørn Gudleksson, Ormr Þordarson og Ogmundr Þorkelsson Guds kvede og sine kjende gjerningsmen at vi såg og las over det åpne brevet til den ærefulle herre herren Eirik med guds nåde biskopen i Stavanger med hel og uskadd segel som vitner ord og gjøre kjent orda som her sier. Værende og viderekommende alle Guds venner og sine, de som dette brev ser eller hører sender Eirik biskopen i Stavanger med Guds nåde Guds kvede og sine. Dere er kjent om da det ble skapt en avtale i vår herre Jesus Kristus’ tid 1330 på Mariamesseaften (24. mars). Vi var lenge opptatt i setestua i Korsbrødra gård og vi hørte Peter Petersson selge odelen som han eide og stod til i Byre og Sandanger til Arnbjørn Ogmundarson brødrungen sin (søn av farbror) for tre merker brendt med full stedfestelse og skjøte under seg og sine etterkommere under Arnbjørn og hans etterkommere evige eiere med alle de fordelene som har ligget igjen, gammel og ny. Disse menn var tilstede: sir Þorkeli duke av Korsbrødra i Stavanger, sir Sakse fra Martinskirken, Sigvat Olvisson, Hallvard Krákason og Ogmund Oláfsson. Og til sant vitnebyrd setter vi våre segler og deres sin til evig vitnebyrder for dette brev som var gjort i Stavanger i det året og tid som før er sagt. Og til sannheten her om setter vi før-nevnte menn våre segel for denne transkripsjonen som er gjort i Aga andre påske dag i det sjette året våres ærefulle herre, herre Håkon med guds nåde var Norges konge.
En vidisse fra Aga datert 29. mars 1361. Dette diplomet inneholder en kopi av et brev fra 30 år tidligere, da Peter Petersson den 24. mars 1330 solgte sin odel til søskenbarnet sitt Arnbjørn Ogmunnson for 3. mark brent. Originaldiplomet var skrevet ned i Stavanger. Vidissen er skrevet på pergament og har fem hull til seglreimer, men med kun fire seglremmer tredd gjennom diplomets plica, alle uten segl.
I brevet fra 1330 er en sir Sakse fra Martinskirken nevnt, men fasinerende nok er det veldig lite kjent om denne kirken. De tidligste kildene på kirken er fra 1286, og kirken er sist dokumentert i diplomet fra 1330. Ifølge skriftlige kilder var den mest sansynlig plassert innenfor Stavangers bymur, men den faktiske plasseringen er ukjent. Trolig stod kirken ved Breiavatnet, men dette er igjen usikkert.
Det er mulig å observere typiske trekk av Stavanger-dialekten i vidissen, der frikative g-er er markert gjennom gh, slik som i ordene kunnight, leghit og seghir. Dette er ikke gjennomført i hele vidissen, og de fleste finnes i teksten fra 1361. Originaldiplomet sine eksempler av frikativ g finnes mot slutten, mens i vidissen er det mer konsekvent. Grunnen til dette kan være at originaldiplomet fra 1330 ikke hadde dette dialekt-trekket, men da den ble kopiert inn i vidissen ble det med uhell skrevet inn i en mer moderne dialekt mot slutten. Diplomene viser også at lyden ð ble erstattet med d dersom den var etterfulgt av bokstaven r, slik som i ordene edr og medr, men lyden ble beholdt i ord som f.eks. virdhulegs (markert gjennom dh). Ellers er det mulig å se u-omlyd gjennom begge tekstene, der lyden a i ord som f.eks. allr endres til o når den får en u-endelse: ollum monnum i stedet for allum mannum.